Tanker om bryllup m.m

Hei!

Det har vært en liten stund uten et innlegg nå, forrige uke uten et innlegg.
Mest sannsynlig fordi det var Juleuka og det var en smule travelt med baking,juletreinnkjøp og pynting m.m
Det jeg skriver om idag har ingenting med Jula å gjøre,det startet ikke med Jula i det hele tatt.
Det startet med et bryllup,eldste sønnen til søsteren min giftet seg med barndomskjæresten sin.
Det var et flott og vellykket bryllup,både brudeparet og vi som var gjester hadde en flott stund.
Fra bryllupet og til idag har jeg personlig gjennomgått en forandring,litt vanskelig å sette fingeren på hva eksakt denne forandringen består i.
Det siste halve året har jeg fått lov til å bli kjent med familien til bruden,jeg blitt mest kjent med foreldrene til bruden.
Faren hennes er sogneprest her i Moss og mammaen hennes er lærer,begge to er faktisk 2 veldig hyggelige mennesker.
Er veldig glad for at jeg har fått lov til å bli kjent med dem,fordi samtidig har jeg blitt bedre kjent med meg selv oppi det hele.
Det var ingen selvfølge at jeg skulle bli kjent med familien til bruden,hvorfor det har blitt slik har jeg ikke noe godt svar på,mest sannynlig er det skjebnen.
Samtidig har jeg også oppdaget man må være 2 for å være lykkelig,du kan ha et godt og bra liv som singel,men mest lykkelig er man når man er 2.
For 1 år siden ville jeg neppe ha skrevet noe slikt,tanken på kjæreste og muligens giftermål og barn var ganske fjern for å si det forsiktig.
Men idag virker ikke tanken like fjern,men jeg må først skaffe meg dame.
Men den historien er ennå ikke skrevet.

Ønsker alle en fortsatt fredfull romjul.

Tomas

Fortsett å jobbe uansett hva!

Hei alle tilhengere?

Nå skal jeg skrive litt om hvorfor jeg fremdeles holder på med kosmetikk,dette er ikke historien om hvordan det startet,det jeg kan skrive om i annet innlegg.
Jeg kunne ha gitt opp for lenge siden,det har vært stunder litt tunge stunder hvor jeg tenker på hvorfor jeg fremdeles holder ut og gir ikke opp.
Tja det er ikke et lett spørsmål å svare på,mest sannsynlig er det vel oppmuntringer fra venner og kjente om å ikke gi opp.
De sier at det kommer til å gå bra,noe i meg tror på dem og jeg fortsetter.
Så er det at jeg egentlig ikke har noe annet alternativ,100% uførepensjonert og uten noe arbeidserfaring fra de siste 5årene.
Å sitte foran PC'en eller i sofaen uten egentlig å gjøre noe er ganske kjedelig,jeg har god erfaring på begge områder.
Jeg tror ikke at arbeidsgivere er interessert i noen som ikke har arbeidet på 5 år,det tror ikke bare handler om meg selv.
Det er mange uføre som kan tenke seg en jobb,de ønsker seg alt fra 50% til 100% jobb,men de får ikke sjangsen fordi arbeidsgivere synes at det blir for mye jobb å lære de opp.
Da er min oppfordring at når man skal søke jobber må man muligens la være å fortelle at man er ufør,normalt vil jeg oppfordre til å være ærlig om hva nå det skal være.
På den måten blir man forhåpentligvis vurdert ut ifra kvalifikasjoner og arbeidsevne,ikke utifra om man er ufør eller ei.
Tilslutt så vil jeg komme med ett motto som jeg ihvertfall lever etter,dette mottoet eller ordspråket var det John.f.Kennedys som sa i sin tale rett etter edsavleggelsen som president.
Ordrett sier Kennedy: "My fellow Americans: ask not what your country can do for you — ask what you can do for your country."
Oversatt til Norge er det "Ikke spør om hva landet ditt kan gjøre for deg-spør om hva du kan gjøre for landet ditt"
Du skal selvfølgelig få det du har krav på av tjenester og ytelser,men utenom det er det mye du og jeg kan gjøre for landet vårt uten å kreve noe tilbake.
Det var alt for idag,ønsker alle en fortsatt fredfull førjulstid.

Mvh:Tomas